Jeg følger etter hesten, inn i skogen.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
Føttene føles stadig tyngre;
en bankende smerte i låret.
Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har størknet.
Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt når sin s***t, i den våte mosen
ved månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?
En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Lyset blir sterkere.
Månegudinnen kommer til meg.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
[EACH MAN TO HIS OWN] [EACH MAN GETS WHAT HE DESERVES]
I follow my horse, into the forest.
Bleeding; wet from my own blood.
The feet feels heavier and heavier;
a beating pain in the thigh.
The pants feel like plaster
around my legs, where the blood has dried.
I fall, but get up again.
Staggering, limping, stumbling, falling.
My hunt ends, in the wet moss
by the the lonsesome bank of the moon lake.
The lonsesome bank of the moon lake.
The lonsesome bank of the moon lake.
Why must I test my destiny again and again?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Why must I get used to a ruined body?
Why must I forget where I fell the last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
One time, this time, I cannot get up again.
I remain there, in the wet moss, alone and dying.
I cannot get up, and I don't want to either.
The moon is reflected in the surface of the lake and she blinks at me.
The moon blinks at me.
The moon blinks at me.
The light intensifies.
The moon goddess comes to me.
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.
Why must I test my destiny again and again?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Why must I get used to a ruined body?
Why must I forget where I fell the last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
Føttene føles stadig tyngre;
en bankende smerte i låret.
Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har størknet.
Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt når sin s***t, i den våte mosen
ved månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?
En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Lyset blir sterkere.
Månegudinnen kommer til meg.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
[EACH MAN TO HIS OWN] [EACH MAN GETS WHAT HE DESERVES]
I follow my horse, into the forest.
Bleeding; wet from my own blood.
The feet feels heavier and heavier;
a beating pain in the thigh.
The pants feel like plaster
around my legs, where the blood has dried.
I fall, but get up again.
Staggering, limping, stumbling, falling.
My hunt ends, in the wet moss
by the the lonsesome bank of the moon lake.
The lonsesome bank of the moon lake.
The lonsesome bank of the moon lake.
Why must I test my destiny again and again?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Why must I get used to a ruined body?
Why must I forget where I fell the last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
One time, this time, I cannot get up again.
I remain there, in the wet moss, alone and dying.
I cannot get up, and I don't want to either.
The moon is reflected in the surface of the lake and she blinks at me.
The moon blinks at me.
The moon blinks at me.
The light intensifies.
The moon goddess comes to me.
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.
Why must I test my destiny again and again?
Why must I forget the pain when the wound heals?
Why must I get used to a ruined body?
Why must I forget where I fell the last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.
I am not cold anymore.
I am warmed by the moonlight.