RØDBRUNE SEIL (Ola Bremnes)
Det hendte for lenge sia,-
langt oppi nord et sted.
Folk gikk og venta på bygdefarjekta,
men ho va ikkje å se.
Ho skulle komme fra Bergen,
lasta med alt som går an
av rugmel, sukker, sirop og salt
i bytte førr tørrfesk og tran.
Men jekta va borte.
Nåkka va feil.
De speida forgjeves
etter rødbrune seil.
Bygdas beste va med,
våkne og vante menn.
Va de forlist eller eller satt i arrest?
Ei mor går i uro og vente
på sin kjære sønn.
En far hytte handa mot en hard horisont,
og folket går sammen i bønn.
Men jekta va borte......
Håpet minka dag for dag,
ansiktan mista glød.
Det som kom te bygda nu
va den bare og bitre nød.
Bleik som et lite barnekinn,
blå som en dødsmerka munn.
Svart som selve djupe jorda
under en kistebunn.
Jekta va borte...
Et år får passere.
To år hangle av sted.
Da ser ei kone i vindusruta
et syn ho kan kjennes ved:
En båt der ute på fjorden!
Det kan ikkje være feil.
Hjertet hamre, pusten hiv:
Ser dokker, rødbrune seil!
Jekta e hjemme.
Herre min Gud.
Jesus Maria:
La det gå bud!
Nu ringte de kirkeklokka.
Ringte og ropte takk.
Takka førr livet og gutan og gleden,
ringte te klokka sprakk!
Sprakk av lutter glede,
sparte sin siste lyd
te dagen da alt ble nytt igjen
og alt bare jubel og fryd
og jekta va hjemme,
berga og heil.
Tebake fra Bergen
med rødbrune seil.
Det hendte for lenge sia,-
langt oppi nord et sted.
Folk gikk og venta på bygdefarjekta,
men ho va ikkje å se.
Ho skulle komme fra Bergen,
lasta med alt som går an
av rugmel, sukker, sirop og salt
i bytte førr tørrfesk og tran.
Men jekta va borte.
Nåkka va feil.
De speida forgjeves
etter rødbrune seil.
Bygdas beste va med,
våkne og vante menn.
Va de forlist eller eller satt i arrest?
Ei mor går i uro og vente
på sin kjære sønn.
En far hytte handa mot en hard horisont,
og folket går sammen i bønn.
Men jekta va borte......
Håpet minka dag for dag,
ansiktan mista glød.
Det som kom te bygda nu
va den bare og bitre nød.
Bleik som et lite barnekinn,
blå som en dødsmerka munn.
Svart som selve djupe jorda
under en kistebunn.
Jekta va borte...
Et år får passere.
To år hangle av sted.
Da ser ei kone i vindusruta
et syn ho kan kjennes ved:
En båt der ute på fjorden!
Det kan ikkje være feil.
Hjertet hamre, pusten hiv:
Ser dokker, rødbrune seil!
Jekta e hjemme.
Herre min Gud.
Jesus Maria:
La det gå bud!
Nu ringte de kirkeklokka.
Ringte og ropte takk.
Takka førr livet og gutan og gleden,
ringte te klokka sprakk!
Sprakk av lutter glede,
sparte sin siste lyd
te dagen da alt ble nytt igjen
og alt bare jubel og fryd
og jekta va hjemme,
berga og heil.
Tebake fra Bergen
med rødbrune seil.